KONGENS NEI
– Norge i krig med Tyskland

Natt til 9. april 1940 blir det tyske krigsskipet «Blücher» senket i Drøbakssundet i Oslofjorden. Dette gjør at kongefamilien, regjeringen og mange fra Stortinget får tid til å flykte fra Oslo. Et ekstratog drar fra Østbanen med Norges ledelse om bord. Jakten er i gang! Noen få timer etter dette leverer statsminister Nygaardsvold sin avskjedssøknad til kongen. Men kongen nekter å godta den. Regjeringen blir sittende og senere blir det bestemt å gi kongen og regjeringen myndighet til å styre Norge så lenge krigen varer.

Tyske krav

 10. april møter kong Haakon et sendebud fra tyskerne. Han heter Curt Bräuer og legger frem tyskernes krav: Den norske regjering må gå av. Kongen må utnevne en ny regjering i stedet. Denne nye regjeringen skal være tyskvennlig og ha Vidkun Quisling som statsminister.

Kongen nekter

 Etter møtet med sendebudet forteller kong Haakon regjeringen om tyskernes krav. Han sier at regjeringen selvfølgelig fritt må bestemme seg for hva den vil gjøre, men selv kan han aldri gå med på disse kravene. Han vil heller abdisere! Men regjeringen vil heller ikke godta de tyske kravene. De slutter seg til kongens nei, og vil fortsette motstanden mot Tyskland.

Bombing

 Tyskerne svarer med massive bombeangrep mot Nybergsund i Trysil, der kongen og regjeringen oppholder seg. De forstår at kongen og regjeringen ikke vil overgi seg, og prøver i stedet å drepe dem.
 Kongen og regjeringen må flykte stadig lenger nordover. Tyske tropper rykker frem bak dem, mens norske soldater forgjeves forsøker å stanse troppene. Kongen og kronprinsen må flykte fra sted til sted for å unngå tyskernes bomberegn.
 Etter hvert blir det tydelig at Norge ikke kan stå imot de tyske troppene, selv ikke med hjelp fra andre land. Kongen, kronprinsen og regjeringen er nødt til å reise fra Norge og fortsette motstandskampen fra utlandet.



H. M. Kong Haakon VII - OSLO 1940 (Jesper Christensen).
Bilde fra filmen ”Kongens Nei”. Foto/Copyright: Agnete Brun.

Tale av Kong Haakon VII etter Tysklands angrep pa Norge 9. april 1940.

I denne vanskeligste prøvens tid som mitt folk og land har befunnet seg i på over hundre år, retter jeg en inntrengende henstilling til alle norske kvinner og menn om å gjøre alt hva hver enkelt evner og kan for å redde friheten og selvstendigheten for vårt kjære fedreland.
 Vårt land har vært utsatt for et lynangrep fra en nasjon som vi alltid har stått i vennskapelig forbindelse med.
 Denne mektige motstander har ikke veket tilbake for bombeangrep på den fredelige befolkning i byer og landdistrikter. Kvinner og barn utsettes for død og umenneskelige lidelser.
 Stillingen er den at jeg i dag ikke kan meddele dere hvor jeg, Kronprinsen og Regjeringen oppholder oss i Norge. Den tyske hærmakt har nemlig foretatt et voldsomt angrep på oss da vi oppholdt oss på et lite, ubefestet og ubeskyttet sted. Sprengbomber, brannbomber og maskingeværild ble anvendt mot den sivile befolkning og oss på den hensynsløseste og brutaleste måte. Angrepene kunne bare ha én hensikt, nemlig straks å tilintetgjøre alle oss som var samlet for å løse saker til Norges beste.
 Jeg takker dem som i dag, sammen med meg og Regjeringen, står på post i kampen for Norges selvstendighet og frihet.
 Jeg ber alle minnes dem som har satt livet til for fedrelandets skyld. Gud bevare Norge!

Kong Haakon VII – 13.04.1940







KONTORSJEF I NARVESEN KIOSKKOMPANI FORSVUNNET
etter inspeksjonsreise til Halden


Jens Henrik Nordlie, kontorsjef i Narvesen Kioskkompani, returnerte ikke til hovedkontoret etter en inspeksjonsreise til Halden og Narvesen-kiosken der.

 Det er ingen synlige spor etter ham. De ansatte hos Narvesen i Halden har alle bevitnet om at han skulle returnere til Oslo med jernbanen. Politiet har vært på befaring i hans bolig, men ingen spor av Nordlie der heller. Politiet ber publikum ta kontakt med opplysninger som kan angjelde saken.



NARVESEN KIOSKKOMPANI SIER NEI
TIL FORSLAG OM ”NYORDNING”

I november 1941, på styremøtet i Narvesen, ble det behandlet flere ”forslag” både fra tyskerne og norske nazister om å ”nyordne” selskapet. Spesielt var det anmodningene fra en viss O.F. Mauer, med tittelen Sonderbeauftragter für Skandinavien des Reichsverbands der deutschen Zeitschriftenverleger, som det måtte tas stilling til.

 Den iherdige Mauer hadde den 5. november oppsøkt disponent Arve Øverlie og kommet med et ”forslag” om å gjøre et ”virkelig stort foretagende av Kioskkompaniet, som skulle innebære de største muligheter” for selskapet.
 Den 20. november kom Mauer igjen og fremla for Øverlie en bestemt plan for ”Sicherstellung” av Kompaniets interesser for ”øyeblikket og framtiden,” som han sa. Planen innebar frisk kapital og betydelig tysk aksjedominans, med tysk vetorett.
 Mauer måtte ha svar dagen etter og presiserte at det var et ”vennligsinnet forslag, men Gud nåde de herrer styremedlemmer om de ikke anså dets mange fordeler”.
 Et lignende fremstøt hadde også materialisert seg den 14. november. Da var det direktør Paul de Glasenapp fra Norsk Telegrambyrå (NTB) som kom med et ”tilbud” og et ”motivert forslag” om at NTB skulle overta minst 51 % av aksjekapitalen, og det ble fremholdt at NTB ville tilføre Kompaniet betydelige inntekter, særlig som kommisjonær for Det Norske Tippeselskap (som nazistene nettopp hadde opprettet).
 Styret i Narvesen Kioskkompani avviste bestemt alle disse ”vennligsinnede frieriene”. For styret var det klart og tydelig at det verken var behov eller tid for ekspansjon. Dessuten var styret bestemt på å videreføre den nøytrale linje som bedriften alltid hadde fulgt, og ivareta det tillitsforhold som var skapt til alle sider. Styret påpekte:
 Styret finner det meget uheldig å ombytte dette tillitsforhold, som utgjør et av selskapets største aktiva med det tvangsforhold som nødvendigvis må følge med et monopol, særlig hvor – som her – en sammenslutning med en rekke av selskapets forbindelser er påtenkt.  Heller ikke ytterligere kapital var det akutt behov for, og det ble underbygget med at Forsyningsdepartementet nylig hadde avslått å bygge 10 nye kiosker.
 De Glasenapp fra NTB kom i 1942 med flere forslag, bl.a. om suksessivt å overta kiosker, siden alle kommuner hadde fått ordre fra ”Innenriksdepartementet” om å ikke fornye konsesjonene, men heldigvis viste det seg at NTB ikke hadde noen organisasjon til å overta eller drive kioskene.
 Herr Mauer kom også på et tredje besøk i 1942 for å høre om styret var kommet på ”bedre tanker”. Det var det i så måte ikke, men konsentrerte seg heller om å forberede bedriften best mulig på de oppgavene som ville melde seg når freden endelig kom.
 I april 1943 døde direktør Børs. Disponent Arve Øverlie overtok hans stilling. Og det var første gang i selskapets 50-årige levetid at selskapet fikk en administrerende direktør som IKKE samtidig var aksjonær i selskapet.

Foto: NTB/Scanpix

Totalskadede Narvesenkiosker etter flyangrep

Direktør Otto Børs i Narvesen Kioskkompani kan melde om at kioskene i Kristiansund, Molde, Namsos, Støren og Voss er fullstendig utbombet og totalskadet etter tyskernes voldsomme angrep. Det meldes dog om ingen tap av liv.

Innbyggerne prøver å redde innbo fra flammene under bombingen av Kristiansund. Foto: NTB/Scanpix

Status for Narvesen etter hendelsene 9. april


På den ordinære generalforsamlingen i slutten av mai oppsummerte administrerende direktør Otto Børs hva som var status for selskapet etter de dramatiske hendelsene 9. april, og det som hadde skjedd i tiden etter: sviktende salg, stengte kiosker, permisjoner og redusert arbeidstid. I Oslo måtte hele seks kiosker stenge.




KONGENS MANN.
NARVESENS MANN.

Jens Henrik T. Nordlie

Historien om Jens Henrik Nordlie vever seg inn i både mobilisering, felttog, Narvesen Kioskkompani, motstandskamp, fredsoppgjør og viktige milepæler i etterkrigshistorien.

Jens Henrik Nordlie og Narvesen

  Da de norske soldatene måtte legge ned våpnene og den tyske overmakten seiret etter felttoget, ble Jens Nordlie beordret til tjeneste ved Arbeidstjenestens stab, men ble etter hvert tilsatt ved Krigshistorisk institutt. Der samlet han inn og sammenfattet materiale bl.a. om det felttoget han hadde aktivt deltatt i og vært en sentral del av.  Men allerede i juli 1941 gikk Nordlie over i stillingen som kontorsjef i Narvesen Kioskkompani og rapporterte til disponent Arve Øverlie og direktør Otto Børs. Nå skulle han ”kjempe” mot tyskerne i det private næringsliv når det etter hvert dukker opp flere forespørsler om ”nyordning” av Narvesen.

Nordlie – en sentral mann for Narvesen og Milorg samtidig

  Jens Nordlie fikk bare noen måneder etter sin ansettelse i Narvesen en anmodning fra oberstløytnant Beichmann om å gå med i Milorg. Beichmann var sjef for Hærens overkommando. Han var øverstkommanderende for de norske hærstyrkene i Storbritannia under 2. verdenskrig. Den anmodningen etterkom Nordlie, og fra omkring årsskiftet 1941/42 utgjorde han sentralledelsens “militærkomite” sammen med løytnant Rolf R. Eriksen.

Tysk mistanke mot Nordlie?

  Nordlie, med sin bakgrunn og nåværende (dobbelt-)stilling, må etter hvert ha følt at det var utrygt for ham å bli værende i Norge. Han ”forsvant” derfor tidlig i 1943 til Sverige og deretter til England etter en inspeksjonsreise til Narvesen-kiosken i Halden. Bare måneder senere skulle han få bekreftelsen på sitt valg: I august 1943 trappet tyskerne opp med aksjoner mot og arrestasjoner av norske offiserer som hadde sittet i krigsfangenskap i 1940. De ble ansett som illojale eller mulig illojale.

Far og sønn Nordlie – kongens menn

  Jens Henrik Throne Nordlie (1910- 1996) ble født i Kristiania i 1910. Foreldrene var Oswald Fredrik Wilhelm Nordlie (1881–1954) og Anna Margrethe Holtermann Carlsen (1882– 1959).
Faren Oswald er også en sentral aktør i okkupasjonshistorien. Oswald Nordlie var utdannet ved Krigsskolen og steg raskt i gradene. Ved mobiliseringen i april 1940 var han generalinspektør i Artilleriregiment 2 og overadjutant for Hans majestet Kong Haakon VII. Oswald Nordlie fulgte kongen under flukten fra jagende tyskere og over til Storbritannia og ble ved hans side der til kongen returnerte til Norge i 1945.

Jens Nordlie – krigens budbringer

  I likhet med faren var Jens Henrik Nordlie yrkesmilitær. Han var utdannet fra Krigsskolen og Den militære høyskole. Da tyskerne invaderte i april 1940, var han løytnant i generalstabens mobiliseringsavdeling. Natt til 9. april var det faktisk løytnant Jens Nordlie som alene fikk ansvaret for å gå ned på Hovedpostkontoret og overlevere budskapet om stille mobilisering, som skulle telegraferes og sendes til de som skulle mobilisere.

Far og sønn Nordlie i nøkkelroller i de tre dagene i april

  9. april haster både konge(følge) og regjering ut av Oslo. Først til Hamar, så Elverum og de ankommer Nybergsund natt til 10. april. Med på den ferden er Oswald Nordlie, som overadjutant for Kong Haakon. Generalstaben med løytnant Jens Nordlie rømmer også hovedstaden og samles etter hvert på Rena. Der blir oberst Ruge utnevnt til generalmajor og kommanderende general og får det militære ansvaret for å yte motstand mot tyskerne og beskytte konge og regjering. Jens Nordlie blir samtidig utnevnt til Ruges adjutant.
  Om kvelden 10. april er det statsråd og Kong Haakon konkluderer med at han heller vil abdisere enn å godta tyskernes krav. Det er budskapet som i etterkrigshistorien har blitt kjent som ”kongens nei”. Det setter som kjent mot i regjeringen og gir tydelig signal om at Norge er beredt på å forsvare konge og fedreland mot tyskerne. Allerede dagen etter kommer det tyske ” svaret” – Elverum og Nybergsund blir bombet av tyske fly. Da flykter konge, regjering, stortinget og militærledelsen videre og prøver å skape seg oversikt og mobilisere samband og effektiv motstand.

Binders på jakkeslag forbudt

 Å holde sammen” og vise ”tegn til samhold” ble viktig under krigen. Bindersen og dens evne til å ”holde sammen” ble fra 1940 et populært symbol på norsk samhold. I boken Forbuden frukt sier forfatteren Finn Bø at det særlig var forakten for NS som fikk «den tause, forbitrede våpenløse hæren» til å lete etter synlige tegn for å markere standpunkt. En stille protest mot okkupasjonsmakten. En diskré form for ”sivil ulydighet”. Høsten 1940 ble noen studenter enige om at en binders i knapphullet på jakkeslaget eller som en del av halskjede skulle være symbolet for samhold. «Nyheten spredte sig som en løpeild over byen, og neste dag gikk halve Oslo med binders i knapphullet … En uskyldig kontorrekvisitt var plutselig blitt et politisk emblem, som skulde vise sig å være av aller ’farligste sort’ og avstedkomme tumulter og massearrestasjoner ». Kort tid etter ble det forbudt.
 Tyskerne nølte heller ikke med arrestasjoner for å slå ned på dette. Andre symboler på sivil motstand var for eksempel en kam som stakk opp av en jakke, som da fortalte ”at vi greier oss selv”. Kong Haakons fødselsdag 3. august ble brukt til å hylle kongen ved å gå med blomst i knappehullet. Bare i Oslo ble det denne dagen i 1943 arrestert 900 mennesker. Blankpussede mynter med kongens monogram synlig ble også ulovlig. 9. april var enhver form for demonstrasjon forbudt. Dessuten ble Kong Haakons initialer, H 7, et kjært symbol. Det ble malt på vegger og veier, skåret inn i plankegjerder eller laget ved hjelp av steiner ute i naturen langs mye brukte turløyper.

Foto: NTB/Scanpix

Kioskkompaniet kjemper for den frie presse


Den tyske okkupasjonen bød på store forandringer for pressen – og det fikk naturligvis følger for Kioskkompaniet

 Med sensur, tvang, papirrasjonering og ingen fast kontakt med utlandet var det klart at avis- og magasinsalget ble alvorlig berørt. Mange norske aviser ble stoppet, og de fleste gjenværende ble ”nazifisert” av tyskvennlige redaktører med tyskernes overoppsyn. I likhet med i andre land ble pressen ensrettet av okkupasjonsmakten og diktert av NS – det medførte naturligvis at publikums nyhetsinteresse og lesehunger ble svekket, iallfall for det som ble distribuert via Narvesen.
 Etter en stund var det bare de svenske avisene igjen som var av interesse for publikum. Det tyske sensurorganet ”Presseabteilung” var stadig på Narvesen med forordninger – et av dem var at de svenske avisene bare kunne selges hvis de ikke inneholdt ”uheldige meldinger om Quisling eller N.S.”. Etter den presiseringen hengte Narvesen ut plakater med ”Svenske aviser” på, men da fikk de fort påpakning igjen – reklamen måtte fjernes ”da vi må ta hensyn til den norske presse”. Hver dag måtte de svenske aviser forelegges til godkjenning, og som regel var det vanskelig å passere sensuren.
  En dag i september i 1940 inneholdt en av de svenske avisene en melding om at Quisling ikke fant noen tilslutning i Norge. Folkene fra Presseabteilung mente at det selvfølgelig ikke måtte komme ut i nyhetene. Men Kompaniet innvendte da at dette ikke var noe nytt her i landet. Men nei, det kom ikke på tale å utgi noe slikt! I 1943 blir vinduet mot den frie verden lukket helt. Også de svenske avisene blir nektet solgt.

Fredsdagene i mai 1945. Trengsel rundt Narvesenkiosken på Østre Torg, Hamar. Foto: Normann, Domkirkeoddens Fotoarkiv.

Fred. Frihet.
Og endelig åpne vinduer mot verden

 Da freden endelig kom og vinduene i kioskene igjen kunne slås opp mot verden, merket man raskt den voldsomme nyhetshungeren som hadde bygd seg opp hos folk. Kundene grep frenetisk fatt i alt som kunne skaffes fra inn- og utland.
 Allerede i løpet av mai 1945 var de aller fleste norske aviser i normalt salg og gjenge igjen. Den store nyhetsinteressen kunne dog fort få dramatiske konsekvenser for Narvesen. Den store etterspørselen medførte jo et braksalg og ga en omsetning og et overskudd som aldri før i bedriftens historie. Det fattet fort myndighetenes interesse.
 En ordre fra prisdirektør Wilhelm Thagaard fremholdt at grunnlaget for inndragning skulle prøves. I forbindelse med en søknad om å øke aksjeutbyttet bemerket direktoratet at en har festet seg ved de uforholdsmessige overskudd som selskapet har hatt i flere år og i særlig grad i 1945. En må få det inntrykk at selskapet beregner seg høyere avanser enn det som må være nødvendig.
 Direktoratet mente at det måtte gripes inn, og det var da to alternativer: enten en inndragning eller en radikal nedsettelse av forhandlingsprovisjonen for dagsavisene.
 Heldigvis viste tallene for 1946 et mer normalt overskudd, og det medførte at myndighetene lot seg overbevise om at forholden i 1945 var spesielle.

Foto: NTB/Scanpix

Narvesen donerte arkiv og fotosamling til Riksarkivet

Administrerende direktør i Reitan Servicehandel Norden, Magnus Reitan, overleverer Narvesens privatarkiv til Riksarkivet, ved underdirektør Vilhelm Lange. (Foto: Terje Pedersen, ANB)


 Arkivet etter Narvesen ble gitt som gave til Riksarkivet høsten 2009. Det er et innholdsrikt privatarkiv som forteller både om bedriftens og samfunnets utvikling fra 1894 til slutten av 1990-tallet. Der finnes blant annet korrespondanse fra forskjellige forlag, utenlandske og norske aviser, kjente personer, NSB med mer. Videre finnes det kiosktegninger, egenproduserte trykksaker, presseklipp samt et rikholdig fotoarkiv. De eldste fotografiene er knyttet til forlagsvirksomheten hvor det blant annet finnes over 2000 postkort, ca. 800 originaler til postkortene, samt over 300 fotografier som ble brukt i Norgesheftene på begynnelsen av 1900-tallet. Arkivet er på www.riksarkivet.no

FAKTA OM NARVESEN

Kioskspesialisten i 120 år

Narvesen ble etablert i 1894, da gründeren Bertrand Narvesen overtok “jernbanekonsesjonen” og et lite antall lukekiosker på Østlandet. Blant disse var kiosken på Skien jernbanestasjon; en liten kiosk i dragestil som han betalte kr 165,50 for, og som nå befinner seg på Jernbanemuseet på Hamar. Den gang solgte Narvesen kun aviser, blader, billigbøker og prospektkort, og omsetningen første driftsår var på 28.000 kroner. I dag er Narvesen Norges ledende aktør innen kiosk- og servicehandel. Vi har over 2.000 medarbeidere og 365 kiosker i Norge, med mer enn 200.000 kundebesøk per dag. Det betyr at hver nordmann i snitt besøker Narvesen hele 16 ganger i løpet av året.

Landemerket i Studenterlunden

 I samarbeid med Byantikvaren i Oslo har Narvesen restaurert dette landemerket i Studenterlunden. Kiosken eies av Oslo kommune og leies av Narvesen-kompaniet. Kiosken ble oppført til 1814-jubileet i 1914. Arkitekt Erik Glosimodt (1881-1921) fikk i 1913 oppdrag med å tegne den nye typen med tittelen «Centrum». Bygningen er liten, men har mange fine detaljer.  Kiosken er utformet i nybarokk stil med mansardtak av kobber. Vinduene er i jugendstil med småruter øverst. Veggene har også 16 søyleimitasjoner (pilastere) med kapitél-utskjæring i nybarokk. Restaureringen ble utført av Skytta Bygg AS.

Landemerket på Karl Johans gate, Narvesenkiosken.

OM DENNE AVISEN:

Publisert av Narvesen. Innholdet i avisen er basert på en rekke primærog sekundærkilder, og vi tar forbehold om at vi kan ha fått feil eller mangelfull info fra kilder, og at det kan forekomme feil, ufullstendigheter og unøyaktigheter. Klikk her for å se komplett kildeliste. Klikk her for å gå til narvesens.no